Vanlig respirator!

I dag var CRP'en nede i 41 (hmm, det samme som i går, kanskje det er gårsdagens tall? I alle fall, det går rigtig vei). Han får ikke lenger medisin for å sove, men sover likevel. Mange gjør det her, sier pleierne.

De skal forsøke å koble han over på vanlig respirator i dag, slangene må skiftes nå, de har vært brukt en uke som er det maksimale sånne slanger kan være i med tanke på opphoping og vekst av bakterier.
Samtidig står en ny oscillator klar med nytt slangesett utenfor døren i tilfelle en vanlig respirator ikke virker godt nok.

Nå sitter jeg på et av pårørenderommene og skriver på mobilen, legen sa han skulle stikke innom om et øyeblikk. Siden det bare lå et VG og et S&H her på rommet, ingen med plagsomt mye tekst tenkte jeg jeg kunne skrive 12-innlegget mitt her mens pleierne fyker forbi døren og snakker kode med hverandre på alle mulige vestlandsdialekter.

Og jeg kan stikke hodet ut for å sjekke om oscillatoren på gangen står der enda (den gjør det).

I dag var det to studenter (-iner) tilstede som fikk opplæring i å sette opp en respirator. Det er en stor skjerm på den (dere har vel allerede skjønt at jeg bare taster i vei mens jeg venter på denne slampen som har et totalt annet bilde av et øyblikk enn det jeg har. Kanske det har noe med de lange vaktene legne har, at de blinker så sakte.) og der stilles alle parameter inn. Dessuten advarer pleierne oss om at nå kommer det en alarm, det er ikke noe å være redd for.

Mamma er gått hjem, hun ville ikke være her mens de skiftet respirator.

På naborommet er det høy stemning. En litt eldre pasient her er blitt veldig "høy" på medisinene hun får og drøfter temaer eldre kvinner vanligvis holder seg langt unna.

Da jeg ble lei av å vente på legen og gikk ut, hadde de skiftet til vanlig respirator. Den voldsomme lyden er borte, nå høres dialysemaskinen, en stille surring. Den nye respiratoren kan sees på bildet fra en tidligere artikkel, det er den med blå, tykke slanger på høyre side på bildet. Den har stått der hele tiden, det er vel fast inventar her på intensiven. Og søppelbøtten var full av respiratorslanger, jeg tror de produserer en stor søppeltønne pr dag, minst.

Anestesilegen som hadde ansvaret for byttet stod å finjusterte respiratoren mens jeg var der. Da jeg spurte hva som gjør at pappa må bruke respirator etter legionellainfeksjonen sa han at det var 3 ting som påvirket lungene:

1. Slim som ligger i lungene som et teppe overalt og gjør at det er lenger og vanskeligere vei for oksygenet å komme gjennom til blodet
2. Slimet kan stenge for de minste eller mellomste luftveiene nede i lungene slik at deler av lungene ikke er i kontakt med nyt luft.
3. Når han ligger nå som han er slapp i kroppen og full av veske så presser brystet lungene litt sammen og gjør pustingen mindre effektiv.

Mens jeg gikk til Haukeland i dag, tok jeg noen bilder på veien og jeg fant noen jeg hadde liggende.

Dette er Svartediksdemningen, nærmere bestemt overløpet og det nye vannbehandlingsanlegget inne i Ulriken.

Og her har vi Haraldsplass, Diakonissehjemmet, St. Sunniva, jeg tror alt finnes her, men jeg er ikke sikker på hva. Her setter de inn nye hofter på kjente og kjære.

Akkurat her er det vanskelig å få barna med på kveldstur. Men om dagen og sommeren er dette en flott allé forbi Haraldsplass.

Det er spenneende å ta bilder av de høye bygningene rundt Haraldsplass.



Helse Vest eller Universitetet i Bergen bygger på en umulig tomt bak sykehuset. Det de ikke får i bredden tar de i høyden. Bak her er Ulriksbanen. En gang kom det en dødssyk baby fra Førde i helikopter. Men et tykt lagt med tåke gjorde at helikopteret ikke fikk lande i Grønneviken eller på Flesland. Da landet de på Ulriken, helsepersonellet tok banen ned til sykehuset med babyen mens piloten drakk kaffe på restauranten der. Så Bergen er en by med muligheter.