Min far er sluttet med noradrenalin!

Nå var CRP kommet ned på 105, noradrenalinmaskinen var slått av, pulsen lå stødig på 80.
Og han var begynt å puste litt selv, jeg kunne se at han pustet jevnlig, altså sånn som en skal puste, hele tiden mens jeg var der.

Men magen er ikke helt topp, de gir sondemat gjennom en slange og det blir ikke sendt videre til tarmene. En vanlig ting etter så kraftig sykdom sa sykepleieren.

Så er jeg begynt å tenke på hvilken rett jeg har å brette denne stakkars mannen utover hele internett. For meg er det jo fint, jeg får systematisert og ut de tingene jeg tenker på. Men vi får aldri slettet det, det kommer til å leve på internett «i evig tid.»

For meg er det en slags trøst i alle disse tallene, det er noe å holde fast i, og jeg er nok utrolig oppengt i de, i stedet for å bare sitte der opp så mye jeg kan og holde han i hånden.

Jeg har også jobbet i avis og der vært med på ting som jeg etterpå har vært flau av. Kommer jeg til å være flau av dette?

Det er jo en «effektiv» måte å kommunisere på, men er det en god måte å gjøre det på?
Nei, jeg får sove på dette, så får vi se.

Det må være litt merkelig å jobbe på intensivavdelingen, vite det at ingen av pasientene hadde overlevd uten deres innsats. Og der går de og later som ingenting mens pasientene ligger der, helt avhengig av ekspertisen og innsatsviljen til personalet der. Her går jeg og er lykkelig når jeg har fått adressene noenlunde midt på klistremerkene ...