I dag hadde de akkurat begynt på stellet da vi kom. Og så mannsterke som vi var idag; mamma, meg og begge sønnene mine samt venninnen til minstemann. Nå hadde ikke minstemann tenkt å gå inn til pappa uansett, han er bare med fordi de har akkurat den adventkalenderen han ønsker seg i kiosken her. Og siden jeg er en siste-liten-type er 1. desember en fin dag å investere i adventkalender.
Og stellet tok ekstra lang tid for fordøyelsen hadde bestemt seg for å begynne å virke igjen. Selv om jeg forestiller meg at det ikke var så velkomment, var alle glade for ekstraarbeidet det innebar.
Og da vi kom inn hadde han åpne øyner! Mens mamma strøk han over hodet kimte alarmene fra respiratoren i ett sett. Altså, vi har kontakt! Det betyr at han sannsynligvis slipper CT (avansert røntgen) av hodet. Og nåpr mamma sa han hadde vært veldig syk og bare måtte legge seg til å sove igjen, lukket han øynene sakte og repiratoren roet seg. Det er jo han som styrer respiratoren nå.
Forresten, dette lilla tallet som viste oksygenverdien i blodet som jeg var så opptatt av i begynnelsen, det var på 100 da vi kom inn. Men det sank fort til litt over 90 etterhvert som alarmene på respiratoren kom. Og pleieren synes det bare var bra.
Jeg traff Nina og mannen ute i gangen i det vi skulle gå. Det var veldig koselig, men vi fikk ikke snakket så mye, jeg skulle kjøpe kalender og hun kunne ikke vente med å besøke pappa.
4 kommentarer:
Ja, dette er flott!
2 kalendere ble gitt bort, og så hadde jeg jo lovet en skikkelig, 100-gram-karbohydrat-pr-dag-kalender til småtten.
Oj, nå ble jeg glad. Så jilt at onkel åpnet øynene i dag! DET er bedre enn alle adventskalendrene til sammen. Kanskje jeg skal ha onkel til ad.kalender i år, det er mer enn nok spenning.
Det å få blikkontakt er noe spesielt. Det husker jeg fra da Liv Cecilie låg i kuvøsen. Det gikk 3 uker før øynene var utviklet slik at hun kunne åpne de. DET var stort.
Det blir spennende framover. Alt ordner seg for snille gutter, og onkel er jo mer enn snill! Ha en fin fredagskveld, Arve.
Mange klemmer fra HanneK
Kjempeflott med oppvåkning!
Spennende blogg du har laget her, med en fæl historie som kan vise seg å få en lykkelig slutt.
Jeg krysser mine fingre og tær for at dere kan få ham hjem til jul!
For å være ærlig tror jeg ikke han kommer hjem til jul. Gjennomsnittlig tid i respirator på de som overlever legionella er 27 døgn, han var mindre enn en hårsbredd fra døden, det aller siste i teknologi ble brukt for å holde han i live.
Derfor tror jeg han får flere døgn i respirator enn gjennomsnittet. Og det blir nok en måned på vanlig sykehusavdeling også når jeg spår fremover.
Legionella har angrepet hele kroppen, og han kommer til å være supersvak lenge.
Legg inn en kommentar